Titanic på Norsk, av Steinar D. Varsi

Letingen etter Titanic begynner.

Hvorfor tok det så mye som 73 år før noen så Titanic igjen?

At det tok så lang tid før Titanic ble funnet er kanskje ikke så rart når man tenker på at hun fant sin grav 3.890 meter under havoverflaten. For å komme nesten fire kilometer rett ned i vannet, kreves det mer avansert utstyr enn dykkermaske og snorkel! Billig er det heller ikke. Men den største usikkerheten var nok Titanic's eksakte posisjon. De lærde har strides i mange år om nettopp dette, fordi navigering om natten etter stjerner og med liten informasjon om skipets hastighet og havstrømmenes styrke gjorde datidens nøyaktige fastsettelse av posisjon til en heller usikkert foretak. Titanic ble til slutt funnet ca. 4 km. lenger sør og ca. 25 km. lenger øst enn den oppgitte posisjonen ulykkesnatten.

Robert D. BallardAt det var Dr. Robert D. Ballard som til slutt fant Titanic, var vel ikke helt tilfeldig. Som vitenskapsmann på The Woods Hole Oceanographic Institution, Massachusetts, USA, hadde han den nødvendige bakgrunnen og mulige midler til å kunne gjennomføre søket. Han forteller selv at første gang han tenkte alvorlig på å lete etter Titanic, var i 1973 da han var juniorforsker og medlem av 'Alvin-gruppen' (Alvin er en liten tre-manns synkebåt som er oppkalt etter en av sine første talsmenn, Al Vine).

Undervanns- fartøyet AlvinDr. Robert D. Ballard var ikke den første som la seg til ute i Atlanterhavet for å forsøke å lokalisere Titanic. Flere hadde forsøkt tidligere uten resultat. Men hans argeste 'konkurrent' i så måte var Jack Grimm, en litt eksentrisk oljeperson fra Texas. Jack Grimm hadde allerede før han la ut på tokt, solgt mediarettighetene til historien. Man kunne nesten tro han allerede hadde funnet Titanic. Tidligere hadde han støttet en rekke 'foretak', som f.eks. lete etter et 'hull' på Nordpolen, Nohas Ark i Tyrkia, Den Avskylige Snømannen i Tibet og Sjøormen i Loch-Ness. Han satset på å bli husket i historiebøkene. Denne gangen var sjansen til å lykkes noe større, nå lette han etter noe som definitivt hadde eksistert. Men den første turen i juli 1980 brakte intet skipsvrak til syne, ei heller i 1981. I 1983 derimot, vedte han tilbake fra tokt med bilder av noe han påstod å være Titanic's ene propell, men dette er aldri blitt bekreftet.

Ballard's siste forsøk på å finne Titanic ble planlagt meget nøye. Man tok for seg all tidligere informasjon, inkludert erfaringene fra Jack Grimms ekspedisjon og sammenholdt disse med de opplysningene man hadde fra nedtegnelser etter sjøforklaringen i 1912.
Letingen ble delt opp i to faser. Første fase skulle foretas av det franske skipet Le Suroit som iløpet av fire uker skulle finne Titanic ved hjelp av bl.a. SAR (Sonar Aqoustique Remorqué). Fase to skulle foretas av det amerikanske havforskningsfartøyet Knorr og undervannsfartøyet Alvin. Fra 25.august til 5.september skulle man dokumentere, ved hjelp av bilder og lyd, de funnene som SAR hadde gjort. Men selv den mest nøyaktige planlegging kan raseres hvis skjebnen mener det passer seg. Dette var nær på å skje flere ganger. Og det viste seg dessverre at de opplysningene man tidligere hadde fått fra Jack Grimm's ekspedisjon var falske.

Letingen ble delt inn etter egne skiftordninger:

Letingen startet like entusiastisk som de fleste letinger gjør. Humøret var på topp, de følte seg nesten sikre på at Titanic befant seg i det området de hadde sett seg ut, de fleste instrumenter og alt annet utstyr synes å fungere perfekt. Men resultatene lot vente på seg, og i tillegg fikk de problemer med noe av utstyret. Den største katastrofen skjedde allerede etter 3 dager; da hoppet wiren som ARGO ble slept etter, ut av taljen og hele vinsjen stoppet. Alt tydet på at nå forsvant ARGO ned i dypet med sin verdi på mange millioner kroner og dermed også WHOI's og sponsorenes velvilje. Men mannskapet oppførte seg som et team, alle hjalp til og til slutt fikk man løsnet wiren og vinsjen i fellesskap. Ballard og de andre regnet med at den følsomme fiberkabelen som skulle overføre TV-signaler til overflaten var ødelagt, men de hadde tross alt reddet ARGO fra å forsvinne i dypet. Da de satte Knorr i revers i et forsøk på å løsne ARGO som nå hadde satt seg fast, dukket plutselig bildene opp, helt krystallklare. Dermed kunne 'kræsjegjengen' fortsette med slepingen av ARGO for å finne Titanic.

Men snart begynte dagene å bli lange og ensformige og bare krydret med dumme bagateller.

Return to top