Hva skjedde den natten?

Kl. 23.35, 14 april 1912, Grand Banks, Newfoundland.

Høyt oppe i utkikkstønnen på den forreste masten, stod Fredrick Fleet og Archie Lee dypt konsentrert i nattemørket og speidet etter lumske isfjell. Den nord-Atlanske luften var kald og stakk de to mennene i ansiktet. Himmelen var krystallklar og med flere funklende stjerner enn man kunne tro fantes. Havet var rolig og flat som et tjern. Usedvanlig rolig for å være Nord-Atlanteren i april.

[Isfjell rett forut!]På grunn av en misforståelse mellom offiserenes oppgaver ved siste vaktskifte, var ikke de to mennene utstyrt med kikkert. Men det er vel tvilsomt om de ville hatt noe utbytte av den i det mørket som var (infrarød teknologi, sonar og radar var fremdeles noen år unna å bli oppfunnet), Mysende gjennom nattemørket skimtet Fredrick Fleet en grå massiv skygge som vokste rett forut. Raskt strakte han hånden ut og ringte tre ganger med skipsklokken for å varsle at et objekt var observert, og tok skipstelefonen hvor han hørte styrmannens engstelige stemme:
'Hva har du sett ?'.
'Isfjell rett forut!', svarte Fleet. Styrmannen sa kort :
'Takk.', og la på.

'Isfjell rett forut !' gjentok styrmannen nede på brua. Førsteoffiser William Murdoch kikket hastig ut av vinduene på brua, skimtet isfjellet som nærmet seg raskt, snudde seg og ropte 'Hardt styrbord!' til kvartermesteren. Så tittet han raskt over på oppslaget som hadde følgende instruksjon :

I nødstilfelle
For å lukke vanntette dører på tanktopp,
trykk bryteren; Hold i 10 sekunder for
å utløse alarm; Flytt deretter bryteren til
"ON"-posisjon og hold den der.

Samtidig ringte han på skipstelegrafen til maskinen, først 'Full stopp', deretter 'Full fart akter'. Kvartermesteren hadde nå dreid rattet så langt det lot seg gjøre. Mennene på broen stirret spent ut gjennom vinduene. Ville skipet manøvrere unna i tide ? Førsteoffiser Murdoch følte lettelse da han så at skipet skulle klare å unngå å kjøre rett på isfjellet, for han så at baugen beveget seg til babord, sakte, sakte, men han så også at det måtte komme til en slags berøring uansett. Akkurat da det så ut som om skipet skulle klare å unngå et sammenstøt, kunne mennene på brua kjenne en svak vibrasjon og rystelse som føltes som om den kom fra dypet. Så falt det masse is ned på dekket idet isfjellet passerte og gled videre nedover langs skipssiden.

De fleste av passasjerene var totalt uvitende om den tragedien som akkurat hadde begynt. Noen sov, noen holdt på å legge seg, noen spilte kort og andre tok seg en siste drink i røykesalongen. men noen få rakk allikevel å se isfjellet passere og forsvinne akterover inn i mørket.

For sikkerhets skyld slo William Murdock over den elektriske bryteren som senket de vanntette dørene mellom skottene inni skipet. Titanic's kaptein, Edward James Smith som tidligere hadde forlatt brua for å ta en hvil med ordren: 'Begynner det begynne å røyne på, så si straks ifra.', returnerte til brua og spurte Murdock hva de hadde truffet.
'Et isfjell, Sir.', var svaret.[Kaptein J. Edward Smith] Kaptein Smith innkallte deretter Titanic's "tømmermann" og Thomas Andrews (en av Titanic's designere fra Harland & Wolff Skipsverft i Belfast) for å foreta en visuell inspeksjon av eventuelle skader på skipet.
20 minutter senere ble kaptein Smith smertelig klar over Titanic's tilstand. Og han ble like klar over det faktum at antall livbåter ikke kunne romme alle skipets passasjerer. For første gang i sin 40-årige karriere på sjøen, måtte han gi ordre om å forlate skipet. Han forklarte deretter sine offiserer nødvendigheten av å opptre rolig og behersket under evakueringen og sendte dem ut for å informere resten av mannskapet at passasjerene skulle finne seg hver sitt livbelte og møte på A-dekket.

Kaptein Smith stakk hodet inn i radiorommet og sa til telegrafisten Harold Bride:
'Send ut nødsignal.'
'Hvilket?', spurte Phillips.
'Standard internasjonalt kallesignal. Bare det.'.
Og så var kaptein Smith borte. Phillips begynte å morse CQD-nødsignalet mens han tenkte: skipet var jo 'usynkelig',- var det ikke? Etter fem minutter var kaptein Smith tilbake.
'Hva sender du?', spurte han.
'CQD', svarte Phillips.
Da foreslo Harold Bride at de skulle prøve det nye SOS-signalet. De begynte å morse dette nye internasjonale nødsignalet, - faktisk var dette en av de første gangene dette signalet ble sendt fra et skip i havsnød.

Nå, kl. 00.05, bare 30 minutter etter at isfjellet ble observert, begynte man å klargjøre livbåtene samtidig som man kunne merke at Titanic hadde fått en betydelig helling forover.

Hva skjedde så videre? Detaljerte opplevelser om dette kan nok fortelles høyst individuellt, men jeg foreslår at du leser om MS Estonia. Dette er en historie som nok var ganske lik det som opplevdes på Titanic.