En kald september kveld i 1994 forlot 'MS Estonia' Tallinn med destinasjon Stockholm. Det var stormfullt den aftenen. Ombord var det 1.054 passasjerer og mannskap.

Rundt midnattstider hørte flere av passasjerene noen kraftige lyder fra bildekket.Noen passasjerer befant seg i restaurantene og de fleste yngre passasjerene var i diskoteket, mens de fleste familiene lå allerede og sov i lugarene sine.

20 minutter senere begynt skipet å få slagside, kraftig slagside. I baren, der jeg arbeidet, falt flasker og glass av bordene, og et TV apparat falt ned fra veggen og traff et par som satt rett under. Passasjerene forsøkte nå å ta seg ut på det åpne båtdekket mens skipet fikk enda mer slagside og lyden av ramlende interiør og lyden av skrikende mennesker bare økte.

Jeg forsøkte å oppnå kontakt med offiserene brua, men fikk ikke noe svar, og vi hørte heller ikke noen alarmklokke. 5-10 minutter senere hadde skipet fått så sterk slagside, at vannet rakk over vinduene på dekk nr.6. Jeg befant meg i hovedtrappen og forsøkte å finne ut hva i allverden det var som skjedde. Det myldret av passasjerer som forsøkte å komme seg opp på båtdekket. Jeg så en kvinne falle ned fra trappen nedenfor, men ingen prøvde å hjelpe. Alle bare klatret oppå hverandre for fortest mulig å komme seg i sikkerhet. Lyden av skrikende mennesker, fallende interiør og knust glass var forferdelig!
Nå hadde skipet fått så mye slagsiden at rekkverket var under vann. Fremdeles befant jeg meg i hovedtrappen sammen med noen andre besetningsmedlemmer hvor vi forsøkte å hjelpe passasjerene så godt vi kunne. Plutselig falt en Cola-maskin fra dekket over, nedover trappen og traff flere mennesker. En ung kvinne ble knust; ingen kunne hjelpe.

Nå skrek en av besetningsmedlemmene til meg: 'We'd better get the hell out of this thing!' Lyset blinket og forsvant til slutt helt. Kun nødlysene virket. Vi knuste et vindu med en øks og klatret ut og klarte å få med oss 3-4 andre passasjerer, og stod nå på toppen av skipet, det vil si, vi stod på skipssiden. Heldigvis var det ikke noe lys inni skipet, for her vi nå var, kunne vi se rett inn i lugarene....

Ettersom skipet nå sank enda mer, nå med baugen nedover, hoppet vi rett ut i det iskalde vannet. Bølgene dekket nå nesten hele skipet og så akkurat ut slik synkende skip gjør; akterenden hevet opp i luften, akkurat som Titanic, og så sank den raskt. Det kom en eller to eksplosjoner, og så kom stillheten. Men så kunne vi høre fortvilte skrik fra alle menneskene som lå i vannet. Disse skrikene vil for all tid følge meg.

Vi var heldige som kom oss opp i en flåte; 'MS Estonia' hadde flåter som automatisk blåste seg opp og fløt når skipet sank, men det var så kaldt, i tillegg var det masse kaldt vann inni flåten. Vi viste fra opplæringen vår at kuldesjokket var vår verste fiende, så vi forsøkte å sitte så nærme hverandre som mulig for å utnytte det lille vi hadde igjen av kroppsvarme. Totalt var vi 11-12 mennesker i flåten. Vi satt i flåten flere timer før de første redningshelikopterne kom og plukket oss opp. Ombord i vår flåte var det bare 8 mennesker som klarte seg. Dette er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Da redningshelikopteret kom til vår flåte, viste det seg at de hadde med et fjernsynsteam, og dette teamet begynte å filme oss allerede før man forsøkte å redde oss. Dette resulterte i at en av passasjerene ombord i flåten, idet han entret helikopteret, slo til kameramannen midt i fjeset!

Helikopteret fraktet oss ombord til en svensk passasjerbåt 'Silja Symphony'. Hun tok oss videre til Åland hvor vi gikk igjennom en medisinsk undersøkelse før vi returnerte til Sverige.

Hvorfor skjer disse ulykkene fremdeles tross ny teknologi?

Jeg skal si deg hvorfor. Den menneskelige faktoren. Mennesket reagerer svært forskjellig iforhold til hva de skulle gjort i ekstreme situasjoner.

60% av passasjerene blir totalt paralysert. De gjør ingen ting, og når du forteller dem hva de skal gjøre, er de fremdeles like lammet.

Ytterligere 10-12% får panikk, fullstendig panikk. De foretar seg de mest unyttige ting; hyler, roper, løper i ring og er ikke istand til å ta vare på seg selv.

Den neste gruppen er de som ikke foretar seg noe som helst med mindre de blir fortalt hva de skal gjøre. Når du har fortalt dem dette, vil de gjøre det, men hvis ingen forteller dem noe vil de antagelig omkomme.

Den neste gruppen er den som kun tenker på seg selv. Det er disse som er farlige, fordi de ikke foretar seg noe som helst som ikke har med dem selv å gjøre. Noen av dem er til og med istand til å forlate sin egen familie.

Den siste gruppen er den rake motsetningen. De vil gjøre nesten hva som helst for å redde så mange som mulig, og ofte ved å sette sitt eget liv i fare.

La meg konkludere:

• De tre første gruppene er ikke i stand til å redde seg selv
• Den fjerde gruppen må regnes som såvidt livsfarlige under en redningsaksjon, at de kanskje bør taes hånd om av offiserer eller den gruppen av besetningen som innehar håndvåpen.
• Den siste gruppen kan i de fleste tilfeller assistere mannskapet i redingsaksjonen.

Om vi nå tar utgangspunkt i mitt skip; 38.500 ulike rom/kott, 2.400 passasjerer og 550 besetningsmedlemmer, utstyrt med 10 livbåter og mengder med redningsflåter.

Hvis de tre første gruppene er ute av stand til å redde seg selv og nærmest må 'draes etter håret' (vi snakker her om ca. 1.800 mennesker spredt rundt over skipets 13 båtdekk) og andre gjemmer seg i frykt. En del av skipet er kanskje allerede oversvømmet av vann og er utilgjengelige og det befinner seg passasjerer sittende apatisk i f.eks. nattklubben (og om stømmen forsvinner, vil det ta enda lenger tid å evakuere skipet).
Hvordan skulle vi klare å berge disse?

Om ulykken skjedde midt på natten, mens passasjerer og mannskap sover? Det vil unektelig ta ekstra med tid å samle besetningsmedlemmene og hva hvis flere av disse allerede er omkommet i f.eks. kollisjonen?

Den fjerde gruppen, de selv-sentrerte, vil som oftest hemme redningsarbeidet i så alvorlig grad at mye tid og resursser vil måtte bli benyttet til dette alene.

Den siste gruppen som er i stand til å berge seg selv, vil dessverre bare representere ca 10-12% av passasjerene.

Noen av de som er uenige i dette vil kanskje si at, 'Det vil ta lang tid før et så stort skip synker.'. Mitt svar vil da være: 'Jasså?'

Og hva hvis vi blir truffet av et tankskip i 20 knops fart klokken 03.⁰⁰ om natten?
(Kraften av 300.000 tonn stål er så enorm at det er vanskelig å forestille seg.)
- Og kanskje lastet med olje!! Det kunne jo blitt en koselig bål??

Vel, sjansen for at vi skal oppleve noe slikt er heldigvis liten;
Men det er ikke umulig!

Og selv om skipet ikke synker som resultat av en kollisjon, vil noen mennesker allikevel omkomme, og jeg vil fremdeles ha rett. Hvis noe slikt skjer kan vi ikke klare å redde alle!

Sånn.. Nå kunne jeg godt tenke meg at du kom med noen seriøse kommentarer (titanic@white-star.com) du måtte ha i forbindelse med dette.

• webmaster@varsi.net
• (47) 480 87 142
• Polmakveien 1581
  9844 Tana