Titanic er funnet!

'Klovnegjengen' var de mest høyrøstede og mest misfornøyde. Til slutt, på 4 til 8 vakten kvelden 30. august, kuliminerte misnøyen i noe som var nær å kalles Mytteri.

'Klovnegjengen' mente at et signal de hadde registrert, var Titanic og forlangte en grundig undersøkelse av dette. Men siden Robert Ballard og Jean-Louis Michel mente signalet kun var fra en sandbanke, begynte spenningen og ordbruken å bygge seg opp inne i kommandovogna. Ballard og Michel gikk ut på dekk for å bli enige om et kompromiss som kunne løse floken. De bestemte at de skulle søke en runde til i området for deretter å fortsette som planlagt. Dette søket ble en bom, signalet stammet fra en sanddyne. Dette ble derfor det eneste opprøret ombord.

Titanic's ene kjele!Vaktskiftene ble gjort uten store episoder. Og 'Kirkegårdsskiftet' 1.september 1985 hadde begynt. Ballard forlot kommandovogna i trygg forvissning om at Jean-Louis Michel som ansvarshavende og 'Harris-heltene' regjerende i kontrollrommet, var et sikkert team. 12 minutter før klokken 01.00 falt følgende kommentar: "Hva skal vi finne på for å holde oss våkne i natt?" Ingen kom med noen kommentar. Vaktmannen foran monitoren satt som klistret med øynene naglet til skjermen:
'Det er noe der.', sa han bare kaldt og rolig..
Resten av vaktmannskapene ble plutselig helt våkne. Hadde de atter en gang oppdaget noe som kvalifiserte dem til "Jeg-så-en-hallusinasjon"-klubben?
Nei da, neste utrop:
'Det kommer inn!', og så:
'Vrakgods!'
På skjermen åpenbarte det seg noe som ikke kunne være annet enn et menneskelagd objekt.

Hurra-ropene og hylene ville ingen ende ta. Og sonarrapporten noen sekunder senere bekreftet oppdagelsen. Dermed purret de Ralph White slik at han kunne begynne filmingen av oppdagelsen, men ingen hadde lyst til å vekke Robert Ballard. De var fremdeles litt usikre på hva de hadde oppdaget, og med alt det som dukket opp på skjermen var det heller ingen som følte trang til å forlate åstedet.

Etter flere forslag om å vekke Ballard, gikk til slutt kokken til Ballards lugar. Her fortalte han at Ballard burde komme til kommandovogna. Reaksjonen lot ikke vente på seg, iløpet av få sekunder stod han igjen i kommandovogna. Her fikk han de siste opplysningene; de hadde nettopp passert en stor skipskjele. Videoen ble spolt tilbake, og der, ingen tvil, det var en kjele; Titanic's. Hans eneste kommentar var et lavmælt Dæven. Dæven.

Titanic var funnet!

Jakten var nesten over og vraket lå like i nærheten et sted! Midt i all jubelrusen kom han plutselig på at de større vrakrestene kunne ødelegge ARGO og utstyret hennes. Og klokken 01.13 ble det gitt ordre om at ARGO skulle heves 10 meter. Nyheten om funnet spredte seg selvfølgelig raskt ombord og snart var hele kommandorommet fylt til trengsel. Stedet lignet nesten et galehus. Alle klappet og skrålte, nå ville de feire funnet før de gikk tilbake til jobben igjen. Pappkrus med Mateus-vin var det nærmeste de kom champagne.

Spontan minnestundBrått var det noen som gjorde oppmerksom på klokken. Den nærmet seg 02.00. Vognen ble stille. Det nærmet seg nå det tidspunktet da Titanic sank for 73 år siden. Robert Ballard sa:
'Ikke vet jeg hva dere føler og ikke vil jeg dytte mine følelser på dere, men jeg vet at om 20 minutter vil jeg gå ut på akterdekket. Hvis noen vil være med, så er de velkomne. Hvis ikke, er det okay.'


Da han 20 minutter senere kom ut på akterdekket, stod de fleste der allerede. Ballard heiste flagget til Harland & Wolf, skipsverftet i Belfast som hadde bygget RMS Titanic, og denne stjerneklare natten var antageligvis nesten identisk med den i 1912.

Etterpå var det ingen som med sikkerhet kunne si hvor lenge denne private minnestunden hadde vart; kanskje fem, kanskje ti minutter. Uansett så hadde oppdagelsen og tidspunktet gjort et dypt inntrykk på de fleste. For nå var de der det hendte. Kanskje var det noen av dem som så for seg hvordan katastrofen endte; med skrik, hyl, jamring, iskaldt vann, plaskende mennesker i vannet.......