«Titanic's» forlis.
Det største skip på jorden som pløyet bølgen blå, i Syden som i Norden den ei dens maken så. Og skipet dette stolte fikk navnet «Titanic» men stoltheten forvoldte at skipet under gikk.
Titanic med sin skare dro på Atlanter'n ut men tenkte ei på fare før døden varslet bud. Og ingen kunne ane at reisen skulle bli Titanic's siste bane, og snart det var forbi.
Fra England ut de reiste med damp og fulle seil og høyt mot himlen kneiste på havets blanke speil. Og fullt av passasjerer fra ringe mann til stor, de hadde millionærer og småkårsfolk ombord.
Det er ved nattestunder imellom tolv og to på dekket og nedenunder er det fulkommen ro. De fleste stille sover, mens andre spiller kort, og ingen tenker over at skipet går for fort.
Så ble de plutselig vekket av et forferdelig brag, de farer opp på dekket, er det blitt dommedag? Og foran sig man skuet et selsomt bjerg av is, o ve, o ve, man gruer, det blir nok vårt forlis.
De scener som her følger jeg ei beskrive kan, helt overskylt av bølger står Titanic i vann. Og ingen mere håper men skriker høyt «O Gud!» Kapteinen, Smith, han roper: «Sett alle båter ut!»
«Men frels først barn og kvinner, thi så er lov på sjø» Da mange av dem finner så bittert er at dø, og flere frem sig trenger og ville være med, kapteinen veien stenger, skjøt dem i døden ned.
At være millionær og ha sin kiste full når døden budskap bærer, da nytter ei med gull. Se Astor, Strauss og andre, hva nytter rikdom nu. Thi alle måtte vandre i dødens bitre gru.
Til bunns gikk mange nordmenn og kaptein Smith med dem, og enda flere stormenn gikk nedenom og hjem. Av havets dragsugs malstrøm de hastig rives med, og unge Arne Fahlstrøm gikk og i bølgen ned.
Standhaftig stod de kjære, de sank og flyktet ei men sang til Herrens ære «Nærmere Gud til dig» Og kan man synge salmer når man i døden går, med seierns skjønne palmer man hist i himlen står.
(Takk til Per Engstrøm for fremskaffelsen av teksten.)
